Skipsfjord er en liten perle av et landskapsvernet område på vestsiden av Vannøya i Karlsøy kommune.
Fjorden er kanskje mest kjent for sine multebærmyrer og den lille, men produktive lakseelva som deler fjorden i to. Den blir flittig brukt i løpet av noen korte sommeruker. Brukere av elva er grunneiere og gjester, hvor størsteparten brukere er representert av gjestefiskere.
Skipsfjord landskapsvernområde ligger i Karlsøy kommune i Troms fylke. Landskapsvernområdet har plantelivsfredning og ble opprettet i 1978. Det er på 54,1.km2 landareal og 10,7.km2 sjøareal.
Områdebeskrivelse
Landskapsvernområde på Vannøy i Karlsøy kommune. Fattig vegetasjon på gneiser og granitter. Lyngheier og strandenger mot havet. Fattige myrer dominerer langs elva. Et større våtmarks- område ligger inne i Skipsfjorddalen. Tre strandvollområder og fire strandlinjer. Typisk naturområde for kyststrøkene i Troms med et upåvirket vassdrag.Vitenskapelige interessante geologiske områder. Området har nasjonal verdi. Tufter etter eldre bosetting i området, de eldste trolig fra middel- alderen. En gravhaug. Bygninger fra nyere tid, til dels restaurert. Noen hytter. Skjøtselsplan er utarbeidet for landskapsvernområdet.
| Verneform | landskapsvernområde med dyrelivsfredning |
| Vernedato | 15.12.1978 |
| Verneforskrift | https://www.lovdata.no/for/lf/mv/xv-20040604-0877.html |
| Kilde: Direktoratet for Naturforvaltning |
Befolkning og bosetting
Ødebygda Skipsfjord
Et av de mange små levende bygdesamfunn som blei taus, var Skipsfjord.
Skipsfjordbygda har tydeligvis hatt sine ødeperioder bakover i tida, men synes jevnt bosatt de siste 3-400 år. Noen stor bosetning blei det aldri. Mest begrensende var ressursene i havet — fjorden har alltid vært fiskefattig. Til gjengjeld var det gode forhold på land, med gode multemyrer, laksefiske, torvemyrer, innmarker og beite.
Her har vært lite av samfunnsgoder. Hit kom aldri vei, ikke engang bru over elva, ikke skole, — telefon, post og dampskipsanløp bare på slutten av bosetningsperioden. Det kom heller aldri handel i fjorden.
Etter krigen var her omtrent 12 bruk, nokså spredt rundt fjordbotn. Mannfolka var borte på fiske store deler av året, i Burøysund eller på Finnmarka. Kvinnfolka strevde med jorda, husdyra og heimen.
Så en dag braut den første familien opp fra fjorden. De ville ikke lenger vente på samfunnsgoder som andre hadde, men som her ikke syntes å være innen rekkevidde. Og flytteprosessen fortsatte. De fleste for til Burøysund, Hamre, Vannvåg, Reinsvoll eller Tromsø, enkelte enda lenger. I 1970 var det bare en familie igjen.
Så forfalt husa. Først falt fjøsene og nausta ned, sia våningshusa. Bare noen få står igjen. Det var for tungvint å holde husa ved like. I stedet kom hyttene, 11 i alt.
Stort sett har de gamle innbyggere beholdt eiendommene, og det er de og deres etterslekt som fortsatt befolker multemyrene om sommeren, fisker i elva, og jakter i fjellet.
For å hindre for stort press på naturen er fjorden og dalen lagt ut til naturvernområde. Hyttebygginga er regulert, og staten har i seinere år gitt midler til å sette i stand enkelte av de gamle bygninger: ei gammel stue, en lågfjøs, 2 buer, en sommerfjøs.
Fjorden og dalen er derved blitt liggende som et musealt område, med sitt fine kulturlandskap og sine mange kulturminner fra ei lang fortid: steinaldersnaust, jernaldersgraver, fangstanlegg for villrein, tufter etter middelalderværet ute i fjorden, og tufter og samlegjerde etter reindriftsnomadene oppe i dalen.
Kilde: karlsoy.com